I går sto det et utdrag fra Dag Solstads del av VM i fotball 2014 i Dagbladet. De kommende dagene vil vi her legge ut utdrag fra alle forfatternes bidrag. I dag er det Jon Michelets tur – selvsagt om hans livs verste kamp:
I kampens åpningsminutter går det riktig fint for Brasil, som ser ut til å feste et grep på Tyskland. Det er kanskje ikke jogo bonito, det vakre spillet, i Vakker Horisont. Men det flyter bra og rimelig elegant. Jeg får god tro på at laget, selv uten de to nøkkelspillerne, virkelig kan ta rotta på Tyskland.
Så scorer Müller et enkelt mål etter utrolig slurvete forsvarsspill i Brasils bakre rekker.
«Ta det rolig,» sier jeg. «Dette takler Brasil. Det er ikke verre en
Marcelos selvmål mot Kroatia. Marcelo-blemma kom også etter elleve minutter, og så snudde Brasil kampen.»
Men kan det brasilianske laget som nå er i aksjon, greie å snu en kamp mot et så gjerrig og bunnsolid lag som det tyske? Da Tyskland tok ledelsen tidlig i første omgang i kvartfinalen mot Frankrike, red tyskerne rolig videre til seier én–null. Jeg er redd vi får se en reprise på den kampen nå. Mot Tyskland hadde Frankrike trengt sin stjerne Ribéry, som var ute med skade. På samme måte ser Brasil ut til å trenge Neymar. Det er ingen offensiv kraft i laget uten ham.
Spissen Fred har hatt et trist VM. Ett eneste mål har han scoret. Det var riktignok et betydningsfullt mål, for det ga Brasil ledelsen 3–1 og punkterte kampen mot Kamerun. Men Fred har bare greid å lage mål mot et lag som var svært dårlig defensivt organisert. At han skuffer, skuffer meg spesielt. Faren min het Johan Fredrik. Han ble bare kalt for
Fred. Derfor har jeg hatt et ekstra sterkt ønske om at hans brasilianske navnebror skulle gjøre det bra. I kampene etter Kamerun har Fred gjort det så elendig at han har fått null på spillerbørser i brasilianske aviser.
Hadde disse avisene utkommet på norsk, ville de kunnet fråtse i billige ordspill som «hvil i fred, Fred» eller «fred over ditt minne, Fred». Hulk har spilt seg opp og levert over forventning i de siste kampene.I semifinalen lever han dessverre opp til sitt navn, slik at jeg kan levereet billig ordspill: Hulk, hulk.
Det er meg en gåte at et land med så mange eminente fotballspillere som Brasil ikke er i stand til å frambringe bedre spisser enn Fred, og bedre målscorere enn Hulk. De spillerne som er på banen mot Tyskland nå, er også i og for seg eminente. De får bare ikke vist det, de fungerer ikke. De er tannløse når de angriper og nervøse når de forsvarer seg.
Som så mye annet som er vakkert, kan også vakkert fotballspill i tunge stunder forvandle seg til noe som er stygt. Det er det som skjer på Estádio Mineirão, der Brasil burde ha kjempet effektivt for å utlikne Müllers scoring. Det som skulle vært lekre pasninger, blir ulekre pasninger. Her er en påtakelig mangel på presisjon og kreativitet. Enkle baller tapes, eller slås i hytt og pine av gultrøyene.
Jeg har tidligere alltid vært forsiktig med å skrive om det vakre spillet til Brasil, av overdreven respekt for min forfatterkollega Dag Solstad, som ikke har noe til overs for spillets skjønnhet, men som mener at resultatet er alt som betyr noe. Nå, på rask vei mot 70-årsdagen min, tør jeg være oppriktig, og noterer på blokka: «Jeg har en forkjærlighet for det vakre i fotballen, som ellers i livet. Jeg er, i motsetning til Dag, opptatt av det estetiske i ballspillet. Det er ikke så rart. Det har med arv og miljø å gjøre. Faren min var kunstmaler, og opptatt av form og farge. Faren til Dag var kjøpmann, og opptatt av mål og vekt og et godt resultat i kassa ved dagens slutt.»
Halvveis ut i første omgang øyner jeg, tross svakhetene, godt håp for Brasil. Så scorer Klose.
Det er hans sekstende mål i VM-sluttspill. Med det passerer han brasilianernes
Ronaldo, som har hatt rekorden med femten. Klose er blitt den spilleren som gjennom alle tider har flest VM-mål.
«Det er bare å gratulere Klose,» sier jeg gjennom sammenknepne lepper. «Men kampen er ennå ikke kjørt for Brasil. Det går fint an å ta igjen null–to.»
Så scorer Kroos.
Det har da bare gått ett minutt siden Kloses mål?
Panikken brer om seg i brasilianernes rekker.
Jeg noterer: «Dantes inferno!»
Det er urettferdig mot Dante, reserven som er kommet inn i den bakre fireren til Brasil. Mannen med det store krushåret er medskyldig i glippene, men det er ikke bare hans skyld at det råder kaos foran Césars mål. Det har hele den gule gjengen skylda for.
Så scorer Tyskland igjen.
Jeg roper: «Hvem faen var det?»
TV 2s kommentatorer i Belo Horizonte gir meg svaret. Det var Kroos.
To scoringer tett som hagl av Kroos.
Er det mulig? Nei, det hele er uvirkelig. Jeg greier knapt å tro det jeg ser. Denne følelsen av uvirkelighet kan jeg umulig være aleine om i Norge og i verden. Hundrevis av millioner av mennesker sitter nå foran tv-skjermene og tror ikke sine egne øyne.
Tre tyske mål på tre minutter!
Finnes det noen trøst å hente nå som det står null–fire? Ja, trøsten er å hente i Sverige, i svenskenes bortekamp mot Tyskland i kvalifiseringsspillet til VM. Den kampen gikk høsten 2012, for et fullsatt Olympiastadion i Berlin. Tyskerne økte ledelsen til fire mål mot null på en scoring fra Özil i begynnelsen av annen omgang. Da tenkte jeg på mine svenske svigersønner, som led fælt og så svart på hele greia. Men svenskene ga seg ikke på tørre møkka. De slo tilbake. Zlatan reduserte, og så trilla det inn tre svenske mål til. Da fløyta gikk, sto det 4–4. Mot alle tenkelige odds hadde Sverige hentet inn fire mål på Tyskland og berget ett poeng i Berlin.
Men Sverige hadde Zlatan. Brasil kunne trengt en Zlatan, en Zico, en Zagallo. Eller en Zorro! En marskalk Zjukov. En genial filosofisk spiller i slekt med Socrates, ved navn Zarathustra eller Zapffe. En spiller med musikalitet som Zappa eller Zetterlund. En spiller så løpssterk som tsjekkoslovaken Zatopek. En forsvarsklippe så fryktløs som den meksikanske revolusjonære opprøreren Zapata. En kommunistisk organisator som Zetkin, Clara Zetkin.
Nå hyller TV 2-kommentatorene Tyskland, og jubler over det fabelaktige tyske spillet.
Toril spør om vi skal slå av lyden. Jeg sier at kommentatorene bare gjør jobben sin, at de er nødt til å være tysklandsbegeistret i en sådan stund.
Innlegget Jon Michelets verste kamp dukket først opp på Forlagsliv.