Mane Garrincha var kanskje den største fotballhelten av dem alle. Som det står i teksten: «Han forførte massene med sine magiske driblinger og drømmefotball».
Kenneth Minde er redaktør i grunnskoleavdelingen vår. Akkurat i disse tider er Kenneth veldig opptatt av fotball og av at familien skal til Tyrkia i morgen. Det er heller ikke tilfeldig at de reiser på en dag som er spillefri i Brasil. Vel fremme i Tyrkia kan de være trygge på at fjernsynet blir skrudd på til kvartfinalene. Også boktipset til Kenneth er dypt preget av at Brasil spiller avgjørende kamp mot Colombia på fredag. Da er det bare å krysse fingrene:
3. juli drar jeg sammen med familien min til Tyrkia. 14 dager med bamseklubb på dagen og fotballkamper på kvelden. Datoen er nøye planlagt. 2. og 3. juli spilles det ikke fotballkamper i Brasil. Det er pause. Den pausen skal jeg bruke til å pakke og reise. Når kvartfinalene sparkes i gang, sitter jeg med kald drikke og svett pannelugg i Side. Barna har lagt seg med Lollo og Bernie, de har danset minidisko og badet fra seg. Da er det tid for Arne-TV. Var det flere enn meg som tørket en tåre da Arne Scheie måtte trå til og kommentere på direkten da producer mistet lyden fra Brasil? Denne sommeren handler om fotball. Det er VM. Selv kona ser kamp da. Hun har det med å velge de riktige kampene. Vi startet med Spania mot Holland …
Min bokanbefaling står i fotballens tegn. Futebol – the Brazilian Way of Life. Forfatteren Alex Bellos skildrer romantikken og lidenskapen brasilianere har til fotballen. Visste du forresten at brasilianere har sin egen tidsregning? Hver gang de vinner verdensmesterskapet i fotball, starter brått en ny tidsregning. Se godt på en brasiliansk fotballdrakt neste gang bildene ruller over tv-skjermen. Over det nasjonale emblemet på brassenes bryst, finner du fem stjerner. En for hvert VM-gull. Den første tidsalderen startet da Garrincha og Pelé herjet i Sverige i 1958. Åtte år tidligere rotet brassene det skikkelig til på hjemmebane. Enkelte av dere har sikkert fulgt med på VM så langt. Hver gang gultrøyene spiller kamp nevnes det. Kampen på Maracanã stadion i 1950. Alle fotballstadioners mor. 200 000 gale fans trengte seg inn gjennom portene den skjebnesvangre julidagen. Lille Uruguay vant 2–1 og ble verdensmestere for tomme tribuner! Ute på gatene gikk gråtende brasilianere. Minst 14 tok selvmord. Brasil ble skånet for atombomber, men de syntes selv de opplevde sitt Hiroshima den dagen. Maracanã sto (nesten) klar til VM i 1950. Nå, 64 år senere, har de bygget opp stadionet på nytt. Over 3 milliarder kostet det. Det blir fort penger av sånt. Bare Estádio Nacional Mané Garrincha kostet mer. Mye mer. Men så bør de største helter hedres skikkelig.
I boken Futebol kan du lese om Brasils kjæreste fotballhelt. Han heter ikke Neymar, Pelé eller Socrates. Han heter Garrincha. Eller Mané som hans nærmeste venner kalte ham. I 1962 gjorde Garrincha det samme som Maradona gjorde i 1986. Garrincha vant VM omtrent på egenhånd. Og akkurat som Maradona, senket han England omtrent på egenhånd. Bortsett fra det med hånden da. Garrincha jukset aldri. Handsett aldri. Garrincha driblet. Alex Bellos har viet et helt kapittel til engelen med de bøyde knærne. Mannen kunne knapt stå rett, men hva gjorde vel det? Her kan du blant annet lese om «Sputniksjokket». Garrinchas VM-debut mot Sovjetunionen omtales i dag bare som fotballens tre vakreste minutter. Det var så lang tid mannen brukte på å presentere seg. På den tiden hadde verdens beste keeper, Lev Yashin, blitt reddet av stolpene to ganger. På tredje forsøk lå ballen i nota. Regissør og kunstner; Mané Garrincha. Kapitlet forteller også en trist kjærlighetshistorie, og en trist livshistorie, men den får dere lese selv.
Alex Bellos skriver om de fleste aspekter rundt den brasilianske fotballen. Aller best oppsummeres det i siste kapittel, «Den Socratiske dialog». Brassenes svar på den greske filosofen spilte selv fotball. Og som seg hør og bør bar han navnet Socrates. Socrates var kaptein på tidenes beste fotballlandslag. Et landslag som er Brasils mest kjente av den absurde grunn at de ikke vant VM. Glem Barcelona anno 2010, glem Bayern München anno 2012. Brasils landslag fra 1982 er det ingen som slår hva gjelder underholdning. Til det trenger man ikke boken Futebol, det er bare å ta seg en tur på Youtube. Ord blir fattige.
Brasils Socrates under VM i 1982.
Dagens brasilianske landslag har store sko å fylle. I skrivende stund er det fortsatt med. Det de alle frykter er å tape selve finalen. For spillernes egen del håper jeg de vinner hele VM, eller taper før de ankommer Maracanã på finaledagen. Begrepet «maracãnisert» er velkjent i Brasil. Det er ikke positivt ladet.
Alt dette og mere til finner dere i Futebol – The Brazilian Way of Life. Jeg plukket bare fram mine favoritter.
God sommer!
Med vennlig hilsen
Kenneth